BOKSTAVKJEKT
 
Noen av oss husker fortsatt tiden før sms. I stedet for å taste korte ord på telefonen, kunne vi sende én og én bokstav med posten.
Først en J, så en E, deretter en G.
Så E, L, S, K, E og R.
Til slutt en D, en E og en G.
Kjærlighet uttrykt med Bokstavkjeks var en gang det mest romantiske man kunne finne på. Det var selvsagt en risiko for at vedkommende stavet LEKER DE SJEGG?
 
Men vi lærte i alle fall noe av søtsakene den gangen.  Noe mer enn at vi kunne få hull i tennene.
Bokstavkjeks-boksen var tretti-en ting på en gang. Tjueni bokstaver, søte hvetekjeks og en sportsbil av papp de var pakket inn i. Leketøy, lørdagsgodt og skjult skoletime.
Vi lærte å skrive navnet vårt med store bokstaver den gangen.
Og vi lærte å leke med maten. Små lubne kjeksbiter med taggete kanter var perfekt for barnegrafitti. Vi kunne spise opp bevisene før noen så at gulvet foran tv-en var full av stygge ord. Vi kunne ha skrevet SEX, hvis vi hadde visst at det skulle skrives med X. Derfor skrev vi PULT i stedet.
Vi lærte dessuten at, som med alt annet her i livet, så må man spare på godene. Hvis du for eksempel spiser opp alle vokalene dine med en gang, blir det ikke like lett å lage ord.
Da ble det HND. KTT. DNLD DCK.
Man kan ikke utelukke at vi ble litt flinkere i norsk av Bokstavkjeksene.
 
Mange av oss visste egentlig ikke at de var borte. Men nå når vi hører at de er på vei tilbake, savner vi dem intenst.
Selv om kjeksene og pappesken var omtrent like tørre.
Selv om det var alt for mange Æ-er og X-er.
Selv om pappbilen noen ganger bare varte noen minutter lenger enn kjeksene.
Vi kan likevel fortsatt kjenne den deilige grøtfølelsen av halve alfabetet og sprudlende bringebærbrus i munnen.
Vi savner rødbrus og bokstavkjeks, som vi savner Pompel og Pilt. Pernille og Mister Nelson. Shake og Bugg.
Men vi savner vel mest tiden da vi spiste Bokstavkjeksene. Den kommer ikke tilbake. Men nå kan vi i hvert fall stave ordet FØRTIÅRSKRISE. Og så kan vi spise opp ordet etterpå.
Det blir liksom ikke det samme med kjøleskapsmagneter.
 
 
 
Tekst: Per Asbjørn Risnes