Sætres historie

Den 15. september 1883 ble A/S Sætre Kjeksfabrik startet av Hans Otto Røhr. Mer enn 130 år senere er Sætre Norges største leverandør av kjeks, og Sætres historie er et aldri så lite stykke norsk industrieventyr.

Se tidslinjen «vår historie» her

Begynnelsen

Historien om kjeksfabrikken Sætre starter på Sætre gård i Heggedal da Hans Otto Røhr etablerte seg på gården. Han ville starte kjeksfabrikk, tegnet og bygget sine egne bakerimaskiner. Den lille fabrikken brant ned i 1887, men Røhr ga ikke opp og importerte nye maskiner fra England.  I 1897 ble Sætre Kjeksfabrik aksjeselskap. Tre år senere gikk Hans Otto Røhr av som disponent, men kjeksproduksjonen fortsatte på Røhrs eiendom.

Wilhelm Ziener tok over ledelsen i 1905.  Han innførte nye tiltak som arbeidsreglement, strengere disiplin og krav om arbeidsantrekk, og ansatte også en engelsk bakerimester som introduserte nye kjekssorter.

Gi barna kjeks, så lærer de å tygge, står det på denne gamle reklameplakaten fra Sætre. På denne tiden var kjeksfabrikkene sterkt utsatt for brann på grunn av alt melstøvet og den konstante varmen, og i 1907 ble fabrikken igjen totalskadet av brann. Etter brannen valgte Sætre å flytte kjeksfabrikken til Kristiania. I 1908 ble den første kjeksen sendt ut fra de nye moderne kjeksfabrikken, og fabrikkens 40 ansatte sørget for at kjeks ble stadig vanligere i de norske hjem.

Under første verdenskrig var det stor etterspørsel etter kjeks. Fabrikken ble bygget ut og modernisert og hadde gode år. Men etterkrigstidens økonomiske nedgang rammet Sætre hardt, og Sætre var i realiteten konkurs. Kjeksfabrikken måtte finne nye utveier, og knekkebrød, puffet ris, spaghettig og diabetikervarer ble viktige produkter.

Sætre kjeks på store ekspedisjoner

På begynnelsen av 1900-tallet var samarbeid med polarheltene en måte for Sætre å markedsføre sin kjeks på. Nansen og Amundsen var viktige personer for det unge Norges bevissthet og selvtillit.

Fridtjof Nansen var Norges første store friluftsmann. Han fikk sitt eget kjeksmerke, produsert av Sætre. Roald Amundsen hadde med seg en spesialutviklet kjeks til Sydpolen i 1911. Senere ble denne oppskriften brukt til å lage kjeksen Polar, som ble lansert i 1913.

På denne tiden ble kjeks markedsført som et næringsrikt tilskudd til kosten. Å vise at heltene hadde lyktes på sine ekspedisjoner ved hjelp av Sætre kjeks var viktig for bedriften. Sætre kjeks var med på mange av de kjente ekspedisjonene.

Landets ledende kjeksfabrikk

I 1926 fusjonerte Sætre med sine argeste norske konkurrenter (Lorentz Erbe & Sønn i Trondheim, von Erpecom i Bergen, Drammen Kjeksfabrikk i Drammen og Fr. Meyer i Oslo), og ble reetablert som Norges ledende kjeksfabrikk.

Fra 1936 startet en storstilt modernisering av fabrikken. Den viktigste fornyelsen var de kontinuerlige ovnene, der hele prosessen fra utbaking til avkjøing foregikk i en sammenhengende prosess. Nye pakkemaskiner og ny maskin for sjokoladetrekk ble installert, og Sætre lagde på dette tidspunktet 275 ulike kjekssorter.

Preget av råvaremangel under krigen

2. verdenskrig rammet Sætre med full tyngde. Gode kjeks var umulig å bake av krisemel. Knekkebrød og tørre kjeks uten fett var det som ble best, men de førte til stor slitasje på maskinene. Kvoter av fint mel, fett og sukker ble spart til julebaksten, men etter hvert var det bare erstatningsvarer å få. Kjeksproduksjon var strategisk viktig for tyskerne, og ble strengt kontrollert. Sætre ble pålagt å produsere kjeks til de tyske styrkene og fikk utlevert spesielt mel til formålet.

Etter fem års krig og dårlige råvarer var bygninger, maskiner og mennesker nedslitt. Fornyelse av utstyr og bygninger tok lang tid, fordi lisenser for innførsel av varer ble tildelt etter myndighetenes prioriteringer. Men innlands produksjon ble skjermet mot konkurranse, og det ble atter igjen lønnsomme dager for Sætre Kjeksfabrik. Konkurransen økte da markedene ble åpnet etter 1945, og importen av kjeks ble frigitt i 1962.

Ny fabrikk på Kolbotn

I 1930-årene hadde Sætre et bredt sortiment, men etter hvert valgte Sætre å satse på færre, masseproduserte kjekstyper. Den opprinnelige kjeksfabrikken i Østerdalsgaten i Oslo var fullt utnyttet, og det var ikke mulig å utvide kapasiteten.

Etter mer enn 50 år i Oslo måtte Sætre se seg om etter nye lokaler. I 1963 startet fabrikken i Kornmoveien 1 på Kolbotn opp. På 1970-tallet gjorde datasystemene sitt inntog, og et nytt automatisk melanlegg erstattet det tunge arbeidet med råvarene i 1979. På denne tiden var industriarbeid lite populært i Norge, og det ble vanskelig å holde på de ansatte. Sætre satte derfor i verk flere tiltak som pendlerbusser, fleksible skiftordninger og dør-til-dør aksjon i nyetablerte boligområder for å rekruttere husmødre til en jobb.

Milepæl for norsk kjeksindustri

I 1983 feiret Sætre kjeksfabrikk sitt 100-årsjubileum, og en milepæl for kjeksindustrien i Norge. Året etter ble Sætre en del av Borregaard-konsernet, som noen år senere fusjonerte med Orkla. I 2000 bestemte Sætre at produksjonen skulle flyttes til søsterfabrikken hos Göteborg Kex i Sverige. Det vakte mye oppmerksomhet at den norske kjeksproduksjonen skulle flyttes over landegrensen, men Sætre har alltid tilpasset produksjonen etter betingelsene som har endret seg. Et kapittel i norsk industrihistorie ble avsluttet, men Sætre-hanen passer fortsatt på at nordmenn får sin kjeks.